Miniature American Shepherd farger – fargevarianter, tegninger og genetikk

Grunnfarger hos MAS

Miniature American Shepherd finnes i fire offisielt godkjente farger. Hver av dem kan kombineres med hvite markeringer og/eller tan-tegninger, som gir stor variasjon i utseende.

Sort

Klassisk sort pels med eller uten tan og hvite markeringer. Dominant farge. Sort med tan og hvitt – kalt sort trikolor – er en tidløs og typisk farge hos rasen.

Rød

Rød er en recessiv farge som varierer fra lys kobber til dyp sjokoladefarge, også kalt lever – den mørkeste nyansen innen rød. Pelsen har et varmt, rødbrunt uttrykk og kommer med eller uten tan og hvite markeringer

Blå merle

Blå merle er en marmorering av sort og grå toner. Mengden merle kan variere fra nesten ensfarget sort med bare noen få grå flekker til tydelig marmorering over store deler av pelsen. Fargen kan forekomme med hvite markeringer og/eller tan-tegninger.

Rød merle

Rød merle er en tilsvarende marmorering av rødlige farger, fra dyp leverfarge til lysere sandfarget brun. Som hos blue merle kan mengden merle variere betydelig. Fargen kan forekomme med hvite markeringer og/eller tan-tegninger.

Merle - mer enn bare en farge

Merle er ikke en egen grunnfarge, men et gen som påvirker hvordan grunnfargen kommer til uttrykk i pelsen. Det gir det karakteristiske marmorerte mønsteret med lysere og mørkere partier. Merle-genet påvirker pigmentproduksjonen i enkelte områder av pelsen, slik at fargen blir lysere eller mer utvasket der genet virker. Hvor mye av pelsen som påvirkes varierer fra hund til hund. Noen får store lyse områder, mens andre har mer diskret merlemønster.

Hos Miniature American Shepherd finnes to merlevarianter. Blue merle er en merlevariant av sort grunnfarge, mens red merle er en merlevariant av rød (lever) grunnfarge. Begge kan forekomme med eller uten hvite markeringer og tan-tegninger. Merle-genet kan også påvirke pigmentet i øynene, og derfor ser man oftere blå eller delvis blå øyne hos merle enn hos solid fargede hunder. Dette skyldes redusert pigment i iris, noe som gir blå øyne i varierende grad, avhengig av hvor merle påvirker pigmentet. Også solidfargede hunder kan ha blå øyne, men da skyldes det et annet gen som påvirker pigmenteringen (ALX4).

Men hvorfor er det slik at to merle ikke skal parres med hverandre?

For å forstå dette, må vi se litt nærmere på hvordan merle-genet nedarves. Alle hunder har to kopier av hvert gen, én fra hver forelder. Når vi snakker om merle, bruker man ofte bokstaven M for merle-genet og m for den vanlige (ikke-merle) varianten av genet.

En hund som er merle har vanligvis én kopi av merle-genet og én kopi av den vanlige varianten. Dette skrives genetisk som Mm. Merle-genet er dominant, noe som betyr at én kopi er nok til at merlemønsteret vises i pelsen. En slik hund kalles genetisk heterozygot merle. En hund som ikke er merle har to kopier av den ikke-merle varianten, altså mm, og vil derfor ha en jevn grunnfarge.

Hvis to merle parres (Mm × Mm), kan valpene bli:

mm – solid farge (25%)
Mm – merle (50%)
MM – dobbel-merle (25%)

Dette betyr at omtrent 25 % av valpene i en slik kombinasjon kan bli dobbel-merle (MM).

Dobbel-merle oppstår når en valp arver merle-genet fra begge foreldrene. Disse hundene får ofte store hvite områder i pelsen fordi pigmentcellene ikke utvikles normalt i deler av kroppen.

Mangel på pigment kan også påvirke utviklingen av øyne og indre øre, noe som kan føre til økt risiko for blant annet døvhet og synsproblemer.

Av denne grunn tillater ikke Norsk Kennel Klub registrering av avkom etter parringer der begge foreldrene er merle.

Tegninger og markeringer

Miniature American Shepherd finnes i mange ulike kombinasjoner av farge og tegninger. Når vi snakker om bi-color (to farger - grunnfarge og hvit) og tri-color (tre farger - grunnfarge, hvit og tan), handler det om hvordan tan-tegninger og hvite markeringer vises i tillegg til grunnfargen.

Sort bi

Her er en sort bi-color. Den er sort som grunnfarge, og har hvite tegninger.

Sort tri

Her er en sort tri-color. Den har sort som grunnfarge, i tillegg til hvit og tan.

Genetikken bak tan

Tan-tegninger på hunder bestemmes av gener på to ulike steder i arvematerialet: K-locus og A-locus. Disse genene påvirker hvordan pigmentet i pelsen fordeles, og avgjør om de karakteristiske tan-markeringene kommer til uttrykk. Tan-tegninger er de karakteristiske markeringene man ofte ser over øynene, på kinnene, brystet og beina hos mange MAS. Disse markeringene styres av A-locus, nærmere bestemt varianten at som gir de karakteristiske tan-tegningene.

For at tan-tegninger skal vises, må to betingelser være oppfylt:

hunden må ha varianten at på A-locus
K-locus må tillate at A-locus får komme til uttrykk

K-locus fungerer i praksis som en slags bryter. Varianten KB er dominant og kan undertrykke mønsteret fra A-locus. Når en hund derimot har ky/ky, får A-locus virke, og mønsteret derfra kan vises i pelsen. Hvis hunden da samtidig har at, vil den få tan-markeringer.

Tabellen under viser noen eksempler på hvordan kombinasjoner av K-locus og A-locus påvirker om tan-markeringer kommer til uttrykk.

K-locus	A-locus	Tan-markeringer
KB/KB eller KB/ky	at/at eller at/a	Nei
KB/KB eller KB/ky	a/a	Nei
ky/ky	at/at aller at/a	Ja
ky/ky	a/a	Nei

Tan-markeringer oppstår når hunden har ky/ky på K-locus og samtidig minst én kopi av varianten at på A-locus.

Det er viktig å merke seg at disse genene kun bestemmer tan-mønsteret, ikke hvite markeringer. Hvitt styres av andre gener, og derfor kan en hund ha tan uten å ha hvitt, eller hvitt uten tan.

Eksempel på en hund som genetisk er KB/ky at/at. Selv om hunden har to kopier av at på A-locus, vises ikke tan-markeringene fordi varianten KB på K-locus blokkerer mønsteret.

Bildet viser Ellie, som eies av Sophi hos Finley Shepherds. ❤️

Hvite tegninger og "self"

Hvite markeringer er vanlig hos Miniature American Shepherd og kan forekomme i mange ulike mønstre. Mengden hvitt varierer fra små markeringer til mer tydelige partier, og er en naturlig del av rasens uttrykk.

Ifølge rasestandarden kan hvitt forekomme på bestemte områder av kroppen. Dette inkluderer snuten, kinnene og som en stripe i ansiktet, på halsen som en hel eller delvis halskrage, på brystet, buken og på beina. En liten mengde hvitt kan også strekke seg opp fra undersiden av kroppen og være synlig fra siden, samt forekomme på haletuppen.

Dersom en hund har hvite markeringer på hodet, sier rasestandarden at hvitt ikke skal dominere. Øynene skal være fullt omgitt av pigmentert pels, og ørene bør helst være helt dekket av farge. Hvite markeringer på ørene over 25 % regnes som en alvorlig feil.

Noen hunder har ingen hvite markeringer. Disse omtales ofte som self, og har i praksis kun grunnfargen i pelsen, uten hvit og uten tan.

Hvor mye hvitt en hund får påvirkes blant annet av gener på det som kalles S-locus, som styrer fordelingen av hvite markeringer hos mange hunderaser. Disse genene bestemmer hvor store områder som blir uten pigment, og kan derfor gi alt fra små hvite markeringer til mer omfattende hvite partier.

Samtidig kan uttrykket variere mye fra hund til hund, selv innen samme kull. To hunder med lik genetisk bakgrunn kan derfor ha forskjellig mengde hvitt, fordi flere gener samarbeider om å styre hvordan pigmentet fordeles i pelsen.

Oppsummert kan Miniature American Shepherd forekomme i mange ulike kombinasjoner av grunnfarge, tan-tegninger og hvite markeringer, slik illustrasjonen nedenfor viser.

Miniature American Shepherd finnes i mange ulike kombinasjoner av farger og tegninger. Grunnfarge, merle-mønster, tan-tegninger og hvite markeringer styres av flere gener som sammen bestemmer hvordan hundens pels til slutt ser ut.

Selv om genetikken bak farger kan være kompleks, er variasjonen en naturlig del av rasen. Innenfor rasestandarden finnes det derfor mange ulike uttrykk, samtidig som helse, mentalitet og funksjon alltid er viktigere enn farge alene.